Kunstnerkoloniene i Støa og Smørklepp

Vi kan spekulere over hvorfor ordet koloni ble brukt om de stedene våre bildende kunstnere slo seg ned. Kolonialisme var ifølge ordbøkene «imperialistisk strev for å skaffe seg kolonier», landområder særlig i Asia og Afrika som kunne utnyttes til fordel for moderlandet.

Var Henrik Sørensen og Co kulturimperialistiske kolonisatorer i denne forstand? Selvsagt ikke. Tvert imot var disse kunstnerne en berikelse for den opprinnelige befolkningen på stedet. At de kjøpte med seg bondeantikviteter og til og med små stuer, timrer som det heter i Telemark, var vel helt greit for de fleste av bygdefolket. Kunstnerne ga bort eller betalte ofte for seg med egne malte bilder. Det så vi selv i Støa og i Smørklepp, veggene hos enkelte i lokalbefolkningen var dekket med malerier ofte med dedikasjoner som ga uttrykk for vennskap og takknemlighet for hjelp og tjenester kunstnerne hadde mottatt.

De to «kunstnerområdene», Støa og Smørklepp, var ganske forskjellige, innland og kyst. I Støa var eksport av is, reketråling og sommer-gjester viktigste. Et større gartneri må også regnes med i inntekstgrunnlaget. I Smørklepp skogbruk, jordbruk og gjennomfarten av turister til Røldal og Vestlandet viktigst. Store veksthus har også vært i drift i grenda.