En demokratisk kommunereform?

Regjeringen Solberg, med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner fra Høyre i spissen, kjører nå som kjent fram en ny kommunereform med det mål å redusere antallet av dagens 428 kommuner i vesentlig grad. Sanner har tydeligvis ambisjoner om å sette varige spor etter seg i kommune-Norge i inneværende stortingsvalgperiode. Under regjeringens nettsted, Kommunereform.no, får vi servert de nye slagordene, «Robuste kommuner for framtida». Ordet «robust» blir gjentatt til det kjedsommelige i alle regjeringens dokumenter. Som et eksempel finner man i Prop. 95 S (2013-2014), Kommuneproposisjonen 2015, et forholdsvis kortfattet dokument, ordet «robust» hele 10 ganger. Hvorfor blir begrepet «robust» benyttet? Er det den sterkeste rett som skal gjelde? Skal store kommuner sluke små nabokommuner for å rasjonalisere og privatisere kommunale tjenester? Ordet «robust» bringer assosiasjoner som følelsesløshet og hensynsløshet.

Denne reformen fører til utbredt usikkerhet og frykt for framtiden for alle innbyggere som er avhengige av trygge lokalsamfunn og velfungerende nærmiljø langs vår langsstrakte kyst og i våre innlandsbygder. Kommuneadministrasjoner står nå i fare for å bli sentralisert, noe som medfører lengre vei for innbyggerne til helsetjenester, eldreomsorg, skoler og tekniske tjenester. Sanner og hans regjeringskolleger besitter virkelig frekkhetens nådegave når de i Prop. 95 S skriver: «Regjeringen vil spre makt, begrense statlig detaljstyring og bygge samfunnet nedenfra gjennom å gi mer handlerom til enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og bedrifter». Hvordan skal man bygge samfunnet nedenfra dersom man reduserer antall kommuner til det halve, og dermed reduserer antall folkevalgte fra dagens antall kommunestyrerepresentanter på ca. 10.000 til ca. 5.000? Små kommuner som foreslås slått sammen med større kommuner, vil miste innflytelse i de nye kommunestyrene. Bygdebyene vil vokse seg sterkere, på bekostning av kommunesentra i mindre befolkede kommuner, sentraliseringen vil gå sin gang i enda større grad med denne planlagte kommuereformen. Er det et slikt Norge vi ønsker oss i framtiden?

Dagens kommunale selvstyre har lange tradisjoner. Våre grunnlovsfedre i 1814 hadde lokalt selvstyre i tankene, men det skulle gå et par tiår før dette ble en realitet. Formannskapslovene ble sanksjonert av kong Karl Johan den 14. januar 1837. Landet ble da delt inn iformannskapsdistrikter, 355 på landet og 37 for byene. «I ettertid er det sagt at det fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyret var så vel organisert og gjennomført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved lovene av 1837», Johan Ernst Sars, Norges Historie. Kommunene hadde fått sin egen forfatning, og med formannskapslovene ble det skapt et apparat som gjorde en gradvis overgang fra embetsstyre til folkestyre mulig. Både Grunnloven og Formannskapsloven gjorde folket til «herrer i eget hus». Regjeringen er nå i ferd med å svekke det politiske fundament som formannskapslovene har vært siden 1837, med færre folkevalgte i kommunene og større innslag av hel- og delvis ansatte folkevalgte, en vridning mot en ny embetsstat.

Høyre markedsfører seg som et konservativt parti, selv om liberalistiske tendenser er mest iøynefallende. Det kan være på plass å minne Solberg, Sanner og de andre statsrådene fra Høyre på noen ord uttalt av den engelske statsmann of politiske filosof, Edmund Burke. Han kan betegnes som en av konservatismens grunnleggere og krevde at samfunnsreformatoren måtte gå fram med omhu og varsomhet, for å gjenopprette en sunn tilstand, ikke for å frembringe noe helt nytt. Han sier i «Reflections on the Revolution in France (1790)»: «Ingen må drømme om å reformere samfunnet ved først å rive det ned. Dets ufullkommenheter må man nærme seg slik en sønn vil lege sin fars sår, med from hengivenhet og bevende omsorg. Denne kloke innstilling lærer oss å se med avsky på de fedrelandets sønner som er rede til å hakke sin aldrende far i biter og putte ham i heksedoktorens kjele, i håp om at deres giftige urter og avsindige påkallelser skal kunne gjenskape farens forfatning og fornye hans liv».

Strategien til regjeringen ser så langt ut til være å si minst mulig offentlig om reformen. Sitt musestille i båten, det er det tryggeste, da unngår man å havarere. Man satser på offentlige høringer i hver kommune for å unngå folkeavstemninger, som antagelig vil bli mye mer problematiske å håndtere. Hvordan skal man gå fram dersom en stor kommune ønsker sammenslåing, mens mindre nabokommuner etter en folkeavstemning ikke ønsker en storkommune? Da blir den «robuste» løsningen å slå sammen kommuner mot sin vilje, noe som også går klart fram av regjeringens forslag til reform. Det blir et borgerlig utslag av «majoritetstyranniet», et begrep Arbeiderpartiet fram til nå har vært mest kjent for.

Apropos «majoritetstyranniet», professor Francis Sejersted skriver om 1884 og riksrettsaken mot Selmer-regjeringen: «Det skulle være beregnbarhet i det offentliges opptreden. En slik statsform der staten er bundet til generelle, normer, spilleregler, om man vil, er blitt kalt en rettstat eller en normativ stat. Kjernen i striden fram til 1884 gjaldt ikke demokratiet og folkesuvereniteten, den gjaldt rettstaten eller maktens begrensning. I den maktens enhet og sentralisering som Sverdrup og venstrepartiet kjempet for, så de konservative en trussel mot maktens begrensning. Sverdrup gikk åpent inn for en maktstat. Gjennom maktens sentralisering åpnet man, mente de konservative, for det som er blitt kalt «majoritetstyranniet».

For at lokaldemokratiet i denne saken skal bli ivaretatt, er folkeavstemning i alle berørte kommuner den eneste naturlige veien å gå. Gjøres ikke dette, kan man spørre seg om hvordan framtidens folkestyre og velferd i såkalte «robuste», tvangssammenslåtte kommuner blir? Noen og enhver vil nok etter hvert våkne opp til en skikkelig blåmandag.

Erling Flaa

Skedsmo